Situasjonen i Øst-Ukraina er eksplosiv, og det er et definisjonsspørsmål om landet er på randen av borgerkrig eller om borgerkrigen alt er i gang (15.04.2014). Kuppregimet i Kiev har sagt at det vil slå ned opprøret i øst og Russland har store styrker oppstilt på sin side av grensa. Vesten varsler opptrapping av sanksjonene. Russland varsler at gasseksporten gjennom Ukraina kan bli stanset. Og USA har to militære fartøyer i Svartehavet. Faren for en storkrig er avgjort til stede. Men krigen kan fortsatt unngås. «Små grønne menn»
I Øst-Ukraina har menn i like uniformer og med like, russiske våpen, men uten distinksjoner, dukket opp i de opprørske byene. Kuppregjeringa i Kiev sier at det er russiske soldater. Og det er jo ikke utenkelig. Det kan også være russere fra Krim, eller det kan være russisktrente militære fra Øst-Ukraina. Russlands innflytelse i Ukraina begynte jo ikke i går. Små grønne menn i Øst-Ukraina (Getty Images) Russland sier at de ikke har agenter i Ukraina. Det tror jeg ikke et øyeblikk på. Sjølsagt har de det. Grensene mellom Russland og Ukraina er åpne. USA sier at de ikke har leiesoldater i Ukraina. Det tror jeg ikke et øyeblikk på. Sjølsagt har de det. Kuppregjeringa vil naturligvis ønske å ha dem der. Og vi har allerede sett at tidligere israelske soldater har ledet kampenheter på Maidan, så hvorfor ikke leiesoldater fra Greystone eller andre slike uoffisielle amerikanske enheter? Jeg sier som i «Javel, statsminister»: – Tro ingenting før det er offisielt benektet! Talsmann for Det hvite hus, Jay Carney, har sagt at CIAs sjef John Brennan har vært i Kiev i helga 12.-13. april for å ha diskusjoner med sine kolleger der. Det var neppe en ferietur.
Opprøret i øst
Ingen bør være overrasket over at opprøret i Øst-Ukraina kom. Det første kuppregjeringa gjorde var å frata det russiske språket sin posisjon i det ukrainske samfunnet. Det var en grov provokasjon mot det russisktalende flertallet i øst og mot russisktalende minoriteter ellers i landet. (Det var også brudd på prinsippene til EU og Europarådet, uten at man der brydde seg så mye om det.) Så ble russiskhatende fascister og nazister tatt inn i regjeringa – for sikkerhets skyld i den delen av regjeringa som har med voldsapparatet å gjøre. Begge deler var egnet til å øke frykten i øst for hva som kunne komme. 
Kartet viser byer der det har vært rapportert om lokale opprør. Dette er regioner som er overveiende russisktalende. Dette er Donbass der gruvene, metallindustrien og annen tungindustri finnes. Dette var Sovjetunionens industrielle hjerte, og det er også her store deler av Ukrainas eksportinntekter kommer fra. Bare Donetsk oblast inneholder 12% av Ukrainas naturressurser.
Gruvearbeiderne deltar i opprøret
Spørsmålet om klasse har vært lite oppe i diskusjonen om Ukraina. Men det er neppe tvil om at opprøret i Kiev, Euromaidan, var dominert av studenter, folk fra frie yrker og småborgerskap. Arbeiderklassen glimret stort sett med sitt fravær. Og det kom heller ingen støtte til Maidan fra gruvene og metallindustrien i øst. Det er lett å forstå. Hovedkravet på Maidan var kravet om assosiasjon med EU. Er det noe arbeiderne i øst frykter som pesten, så er det tilslutning til EU. Industrien og gruvene i øst er nedkjørte og gammeldags. Oligarkene som eier dem har ikke investert, de har bare pumpet så mye rikdom ut av dem som mulig. Markedet deres ligger i Russland og tidligere sovjetstater. De har ingenting å stille opp mot moderne tysk industri. Et helt reelt scenario for industrien og gruvene i øst ved en EU-assosiasjon er massenedleggelser og en total underleggelse under vestlig (les tysk) industridominans.
Derfor er det ikke overraskende at gruvearbeiderne og metallarbeiderne slutter seg til opprøret i øst, slik Bloomberg melder. Deres klasseinteresser er helt uforenlig med assosiasjon med EU, og et brudd med Russland vil ikke bare ramme dem som russisktalende, men som arbeidere.
Opptrapping av boikotten – strid om gassen
USA fører an i kampanjen for stadig kraftigere boikott mot Russland. Dette faller tysk kapital og tyske industriledere tungt for brystet. Er det noe de ønsker seg like mye som en bolt gjennom hodet, så er det ødeleggelse av markedet og investeringsmulighetene i Russland.
Börner la til at Tyskland ikke kan klare seg uten Russland og at en boikott vil kunne føre til at alle prognoser om tysk vekst i 2014 ville bli «verdiløst papir».
Så kampanjen for økt boikott av Russland er en amerikansk kampanje som vil skade USAs europeiske konkurrenter nesten like mye som den vil skade Russland. (Tyskland er en mye viktigere industriell konkurrent til USA enn det Russland er.)
Den nye silkeveien
Nylig var Kinas president Xi Jinping i Tyskland og la fram sin plan om en moderne silkevei, en 11.000 kilometer lang jernbane fra den kinesiske megabyen Chongqing til den tyske industribyen Duisburg med utviklingssoner underveis. For tysk kapital er dette en investeringsmulighet som knapt har sidestykke. Storparten av denne silkeveien går gjennom Russland, så enhver boikott av Russland er en direkte trussel mot dette prosjektet.
Det er klart at USAs strateger kan styre sin begeistring for en akse Beijing, Moskva, Berlin, og konflikten i Ukraina gir dem en perfekt mulighet til å sabotere denne.
(I forbifarten tok Xi Jinping seg tid til å etablere et handelsenter for kinesiske renminbi i Frankfurt i en avtale verdt 56 milliarder dollar.)
Økonomisk krigføring er krigføring
Selv i servile NATO-land som Norge må ikke folk innbille seg at økonomisk krigføring ikke er krigføring. Prøver du å kvele et land økonomisk, så er det en krigshandling. Dette vet enhver militærstrateg. I artikkelen Sanksjoner er økonomisk krigføring tok jeg opp dette:
EUs viktigste handelspartner
EU er Russlands viktigste handelspartner. EU står for om lag 50% av Russlands eksport og import. Det siste tiåret er samhandelen tredoblet og den utgjorde i 2012 337 milliarder euro. Russland import fra EU vokste på samme tid fra 34 til 123 milliarder euro. Russland er nest etter USA og Kina EUs viktigste handelspartner. Og når det gjelder europeisk eksport, så er Russland gått forbi USA til å bli EUs nest viktigste marked.
Hva mener jeg om Putin?
Noen lesere har spurt om jeg er «Putin»-vennlig. Jeg er overrasket over spørsmålet, men kanskje jeg burde være takknemlig. Det er jo artig at det er viktig for noen hva jeg mener om Russlands statssjef.
Jeg ser ingen grunn for meg til å være Putin-vennlig. Putin er en kristen-konservativ kapitalistisk og imperialistisk politiker. Jeg mener Russland trenger en ny sosialistisk revolusjon for å styrte Putin og den monopolkapitalistiske klassen han representerer. På rullebladet sitt har Putin blant annet den svært blodige undertrykkinga av Tsjetsjenia og ødeleggelsen av hovedstaden Grozny.
Men det var ikke Putin som styrtet den valgte presidenten i Ukraina og innsatte et kuppregime med nazister. Det var heller ikke Putin som ivret for en massiv bombekampanje mot Syria på grunnlag av falske påstander om et gassangrep fra regjeringsstyrkene.
Det er et utvilsomt faktum at dersom vi ser på de siste 20 årene så er det ingen stat i verden som overgår USA når det gjelder å angripe og ødelegge land, krenke nasjonale sjølråderett, rasere livsgrunnlag og drepe millioner av mennesker. Barack Obama føyer seg inn i rekken av krigsforbrytelser fra presidentene Bush senior, Clinton og Bush junior. Enda så grove forbrytelsene til Putin har vært, så rekker ikke Russland USA til knærne når det gjelder masseødeleggelser og folkemord. (Krigene i Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya og Syria, for å nevne de viktigste.)
Høyt spill kan føre til krig
Det er nøyaktig hundre år siden den første verdenskrigen begynte og innledet det til da største blodbadet i verdenshistorien. Krigen kom ikke fordi noen hadde planlagt en verdenskrig. Dette burde stemme oss til ettertanke i dag. Jeg tror ikke USA planlegger verdenskrig, eller at Russland gjør det. Men de har låst seg i et spill der dominoene kan begynne å falle, og så er krigen i gang, uten at det egentlig var tenkt sånn.
Sett at kuppregjeringa i Kiev slår veldig brutalt ned på opprøret i øst, gjerne da med sterke innslag av nazister fra Høyresektoren. Sett at desperate opprørere i øst appellerer til Russland om militær assistanse – og at de får det. Sett at Kiev så ber om militær bistand fra NATO – og får det. Jeg sier ikke at dette vil eller må skje. Men ingen kan vel utelukke et slikt scenario. Hvor langt er vi da unna storkrigen?
Brødre og bak grensen bor
En gammel venn av meg, som jeg fortsatt regner som en god venn, skrev i en blogg nylig at «Akkurat nå hater jeg Russland».
Jeg skrev et svar til ham der jeg blant annet skrev:
Jeg var nylig i Vietnam. Der har USA drept og lemlestet fire millioner mennesker i din og min levealder. Og folk drepes og lemlestes fortsatt av de giftene USA pøste ut over landet. Er det noen som skulle ha grunn til å hate, så måtte det være vietnameserne. Men jeg møtte ikke én eneste som uttrykte et slikt hat. Jeg møtte noen amerikanere som bodde der deler av året og spurte dem om de hadde møtt noe hat. Men de benektet det totalt.
Begge mine foreldre jobbet i motstandsbevegelsen under krigen. Fattern satt to år i tysk fangenskap. Muttern gikk som kurér med fare for sitt liv. Men de lærte meg ikke å hate Tyskland. De lærte meg å hate nazismen, ja, men ikke Tyskland eller tyskere. Tvert om lærte de meg tysk før jeg begynte på skolen, og fattern jobbet et halvt år i München på midten av femtitallet for å hjelpe tyskerne med å bygge opp filmutdanninga si igjen etter krigen. Altså bare tolv år etter at han så inn i tyske børseløp.
De som hersker over oss ønsker at vi skal hate, slik at det blir lettere å manipulere oss til å støtte en ny krig. I dag er en ny storkrig mulig. Jeg vil ikke si sannsynlig, men det er fullt mulig å se mange scenarier som kan utløse et nytt masseslakt i Europa. Da trenger vi ikke hatet.
Muttern lærte meg sangen «Frem kamerater». Hun sang:
Tro ikke dem som tender hatets flamme,
brødre og bak grensen bor.
Vi alle ned blir knuget av den samme
makt som knuger alt på jord.Hun visste hva krig var. Hun lærte meg ikke hat, men kjærlighet og solidaritet. Jeg synes det er bedre alternativer.
Jeg føler sterkt med det ulykkelige folket i Ukraina som er i hendene på oligarker, imperialister og reaksjonære krefter som ikke vil dem noe vel, og som i verste fall kan lede dem til slaktebenken. Og nettopp derfor advarer jeg mot den kursen Kiev og Vesten nå følger. I sympati med såvel ukrainsktalende som russisktalende i Ukraina (og andre nasjonaliteter) sier jeg: Tro ikke dem som tenner hatets flamme!
Krigen kan unngås
Det finnes ingen ønske om krig med Russland, ikke en gang i USA. Bare 26% av amerikanerne mener at USA bør gi Ukraina militær støtte, mot 65% som er imot. USA har ikke en gang lykkes i å få sin aller nærmeste allierte, Israel, på linje i Ukraina-konflikten. Som sagt Europas største industrimakt, Tyskland, svært lite interessert i en konflikt med Russland. De to mest folkerike landa i verden, som til sammen har over 2,6 milliarder innbyggere, går i mot USAs aggressive politikk mot Russland. Kinas president Xi Jinping har oppfordret til å løse konflikten på fredelig vis, og Kina har behendig lykkes i å gi Russland en viss moralsk støtte uten å skade forholdet til sine vestlige partnere.
Selv den gamle krigsforbryteren Henry Kissinger har tatt til orde for at det må kunne finnes en løsning der Ukraina blir en nøytral stat med stor grad av indre selvstyre for provinsene. For å hindre at krigsspiralen tar av, er det viktig å hindre borgerkrig i Øst-Ukraina. Det ser ut for meg som om den eneste mulige fredelige løsninga vil bestå i at provinsene i Ukraina får utstrakt autonomi, kanskje etter mønster av Belgia eller Spania, og at Ukraina ikke søker om noen form for tilknytning til NATO.
Det verden nå minst av alt trenger er krigshissere av typen Carl Bildt eller Anders Fogh Rasmussen. Norge har fått æren av å dele ut Nobels fredspris. I Nobels testamente står det at prisen skal gå til den som
Er det for mye å håpe på at norske politikere skal kunne opptre i nobeltestamentets ånd?
Bloggportalen: Intressant
Andra bloggar om: Donbass, gruvarbetarna, Pål Steigan, Ryssland, Ukraina, östra Ukraina, Tyskland, Kina, sanktioner, Putin
